Bokanmeldelse:

Bjørn K. Høie: Hest og vogn i Norge Nr 1Arktrykk 2007, 244 s (innbundet) ISBN 978-82-997522-0-6



Hva er forskjellen på en ”mylord” og en ”vis-a-vis”? Og på en ”victora” og en ”trille”? Og hvor ”norske” er egentlig de norske vognene? Disse spørsmålene og mange flere kan man få svar på i Bjørn Høies bok ”Hest og vogn i Norge”. Høie er avdelingsleder ved Folkenborg museum – Østfoldmuseet, og han har arbeidet med hest, vogner og hestekjøretøy i mange år. Her har han skrevet en stor og rikholdig bok på et høyt faglig nivå. Boken gir en meget grundig fremstilling av den såkalte ekvipasjekulturen, den forteller om norsk og internasjonal vognproduksjon og om den utenlandske påvirkningen på norske kjøredoninger.

Fra slutten av 1700-årene skjedde det mye innenfor norsk vognproduksjon. Bedre veier og bedre veinett samt fremveksten av industri danner bakgrunnen for denne utviklingen. Høie peker dessuten på at det ble slutt på laugstvangen, noe som gjorde det mye enklere å etablere vognfabrikker. Den første vognfabrikken i Norge ble etablert i Christiania i 1790. Deretter ble det grunnlagt mange slike fabrikker i landet, først i byene, deretter utover på landsbygda. Utenlandske impulser satte sitt preg på norske vogner, men Norge produserte også kjøretøy som var anerkjent i utlandet. Bl.a. leverte P. Norsengs vognfabrikk på Hamar karjoler til flere kongehus i Europa. I boken får vi en omfattende oversikt over de norske vognfabrikkene.

Boken gir en meget grundig beskrivelse av variantene innenfor hestetrukne kjøretøyer i Norge – i hovedsak slik de slik de fremsto på 1800-tallet. Høie opererer med fire forholdsvis klart atskilte perioder som hver har sine markante trekk: Den klassisistiske stil (1800-1820), Den svungne stil (1820-1850), Den rendyrkede stil (1850-1880) og Den blandete stil (1880-1915). Hver av disse har klart atskilte trekk, som Høie beskriver på en lett forståelig måte.

En vanlig måte å klassifisere kjøretøyer på, er å inndele dem i såkalte kuskekjørte og gentlemanskjørte (eierkjørte) vogner. Høie bruker dette prinsippet konsekvent i gjennomgangen av de vanligste hestekjøretøyene fra perioden 1870-1910.

Høie redegjør på en imponerende grundig måte for utviklingen av kuskebukk og seter, farger og stafferinger – og ikke minst de forskjellige typer lykter. Tekniske forbedringer når det gjelder akslinger og fjærtyper beskrives inngående. Et eget kapittel er viet norske sleder og sledetyper.

Ting vedrørende kjøretøykulturen som ikke har vært så mye påaktet tidligere, blir her utførlig omtalt. Et eget kapittel er viet barnas kjøretøy, dvs. vogner og sleder i miniatyr. Et annet kapittel forteller om kuskens plass på den sosiale rangstige, og vi får i detalj kjennskap til pisk og piskebruk.

Det som i særlig grad skiller Bjørn Høies bok fra tidligere bøker om samme tema, er at det legges stor vekt på de internasjonale impulsene. Her har vi fått en bok som for første gang beskriver hvordan de norske vognene står i en internasjonal sammenheng. Sammen med et vell av flotte fotografier blir boken både lettlest og tiltalende. Spesielt må fremheves Thore E. Ødegaards strektegninger, som på en elegant måte anskueliggjør vognenes konstruksjoner og linjeføringer.

Boken vil garantert være et svært nyttig hjelpemiddel i arbeidet med tidfesting og typebestemmelse av kjøretøyer. Den vil kunne fungere som en praktisk oppslagsbok – en håndbok i ”hva som er hva” på vognene. ”Med hest og vogn i Norge” vil være til glede og nytte ikke bare for museumsfolk, men også for det alminnelige heste- og vogninteresserte publikum.

Boken er utgitt med støtte fra Innovasjon Norge, Gjensidige Forsikring og Fylkeskonservatoren i Østfold og Norsk Kulturråd.

Anmeldt av:

Tom Jøran Bauer, Avdelingsleder/konservator NMF

Send bestilling til/ please state your order to:
Bjorn.Hoie@ostfoldmuseet.no